-er en av de dagene som påminner "husken" spesielt...
15 år tilbake i tid... -ble dette til en umåtelig sørgelig og trist dag...
En dag som rystet og forandret min verden for alltid...
-da pappa'n min helt uventet døde...
Det har gått 15 hele år siden det...
-men denne dagen blir det hele veldig nært igjen, -timene oppleves på en måte på nytt..
Ikke å mye det triste...-men den forundelige ventetiden på endelig beskjed...
-da hjernen ikke ville tenke på eventuelt utfall av utrykkningen...
Jeg viste nemlig at det var hjertestans hjemme hos meg (i barndomshjemmet)
-men ikke helt hvem det var... (-tenkte pappa eller min ene bror)
Dette siden han som da var min mann, hadde ambulansen og oppkallet ble hørt...
Jeg kjente tlf nr.et og hørte alder på pasienten (mener de sa 47år)
-min ene bror var da 37 og pappa 67 -så det måtte vere en av dem...
Det var igrunnen ingenting annet å gjøre en å vente....
Jeg husker veldig den ventetiden....
-og ikke minst redselen for når tlf'en skulle ringe...
Det å oppføre meg så normalt som mulig for ikke å uroe ungene...
Så etterpå å skulle informere ungene...
-så skånsomt som mulig... -om dette tragiske...
Jeg vet ikke om jeg lykkes så veldig bra... -med hverken det ene eller det andre...
Jeg er derimot veldig imponert over hvordan jeg selv ble informert...
Siden jeg er overbevist om at det ikke var så enkelt for han...
-å være så proff når det hele ble så nært...
-og så måtte ta den telefonen hjem til meg med et slikt sørgelig budskap...
Dette var lenge før Valentines dagen var blitt vanlig å markere her i Norge...
(-ikke skjønner jeg hvorfor kjærligheten må ha sin egen markeringsdag )
Det er vel hverdagens små "bryr seg om" som teller...
-ikke at en får en blomster-kvast den 14 februar...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar